Hus10a

Nå har jeg vært kronisk syk i snart 12 år. Og ennå er det ting jeg ikke venner meg til. Jeg går i de samme fellene, og glemmer bort konsekvensene. Noen ganger velger jeg bevisst bort de rette valgene også. Fordi jeg må tillate meg å leve normalt innimellom. Tross konsekvenser-som til meg er smerter og tomt energilager. Jeg nekter å bare ligge å synes synd på meg selv.

Følelsen man har når man har klart å jobbe så lenge som man har bestemt seg for. Eller når huset er vasket og freshet opp. Den er så digg. Så noen ganger tenker jeg det er verdt det. Men det er før jeg har gjennomført oppgavene. Etterpå kan jeg angre som en hund. Det er da jeg må minne meg selv på å leve.

I dag våknet jeg til vanlig tid. Med fantastisk energi i kroppen. Jobb og en del ærend etter jobb, og deretter litt rydding/vasking her hjemme. Nå: totalt vrak. Thats my life.

Jeg vet hva jeg må i morgen. Hvile. Hvile. Hvile! Jeg synes aldri synd på meg selv. For jeg har det veldig godt. Jeg lever med lidelsene mine hver dag. Og de dagene som er gode tar jeg ekstra godt vare på. Ja, jeg har nok brukt dagen i dag litt for godt. Men alt i alt er jeg veldig lykkelig.